Spør mens du kan!

Vi tenker ikke så mye på det når vi er barn, tenåringer eller som 20-30 åringer. Så plutselig en dag begynner man å bli nysgjerrig på sin familiehistorie. Hvordan var det nå med det igjen? Har jeg ikke hørt om det en gang? Detaljer er borte, men man har ingen som kan svare på dine spørsmål lenger for de som kunne historien, de er borte.

VÅRE BESTEFEDRE VAR HISTORIEFORTELLERE

Min bestefar, Johan Bernhard Josefesen var en historieforteller. Når hans gode venn, Peder Samuelsen kom til Miellegavva, ja da visste jeg at det kom til å bli gode historier. Begge to var opprinnelig Porsangværinger og gode kompiser. Bestefars morsmål var egentlig finsk, men han måtte lære samisk da han møtte bestemor, så han var egentlig 3 språklig for norsk snakket han med oss barnebarn. Samisk var et forbudt språk, så jeg tilhører første generasjon som ikke fikk lære dette språket i min familie. Til tross for dette, var jeg et nysgjerrig barn og elsket å høre historier. Så når bestefar og Peder var i sitt fortelleress, satt jeg under kjøkkenbordet og lyttet. Historieberetningene foregikk på samisk for at bestemor, mamma og onkel Henry skulle kunne ta del i det. På den måten lærte jeg å forstå samisk. Det var av og til så spennende at jeg ikke turde å legge meg.

SLIK SÅ VI UT SOMMEREN 1967 DA VI VAR MEST NYSGJERRIG PÅ HISTORIER OG MED MESTEPARTEN AV LIVET FORAN OSS

Fotograf er Erling Nikodemussen. Han hadde akkurat anskaffet seg et polaroid kamera som spydde ut bilder og kom opp til Miellegavva for å demonstrere hvordan vidunderet virket. Vi lot oss mektig imponere.

Slik så vi ut sommeren 67: Fra venstre Tor Arne (tremenning), Egil og Jan Harald (mine brødre). Jeg står bakerst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jan Harald (bror). 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TO KOMPISERS MØTE MED ULVER

Spøkelseshistorier var favoritten i tillegg til fortellingen da bestefar og Peder var på tur over vidda med hest og ble angrepet av en ulveflokk. Den kunne jeg høre om igjen og om igjen. Jeg husker det som idag; bestemor satt og strikket ved vedkomfyren med komfyrdøra på gløtt for å lys nok til å se maskene. Bestefar og Peder satt ved kjøkkenbordet med utsikt mot elva og gløttet mot sjøen. Det var gjerne sent på ettermiddagen i den blå timen for det var et blått skjær i lufta, husker jeg. Selv forsøkte jeg å gjøre meg usynlig for jeg var redd for at de voksne skulle si at nå er det kveldsmat og så er det rett i seng.

 I dag er dessverre ikke historiefortelling så vanlig lenger. Vi er blitt flasket opp av TV, film og internet og har sikkert mistet noe underveis av den type fantasi som en historie uten bilder kan skape. Så det er takket være alle de gode historiene jeg hørte da jeg var liten som ga meg ideer da jeg måtte skrive norsk stil på barneskolen. Dessverre varte ikke fantasien til ungdomsskolen. Interessene endret seg noe.

Å TYNE EN HISTORIE FOR HVA DEN ER VERDT

Var på et foredrag for ca 3 år siden med Thomas Hylland Eriksen. Du har sikkert sett ham på TV; litt stressa professor, sosialantroprolog og forfatter som snakker i et forrykende tempo. Han snakket om det å fortelle en historie og sammenlignet det med hvordan det var for 50 - 60 år siden. Da kunne en reise fra Telemark til hovedstaden bli til en reiseskildring som man kunne male på og utdype i mange år fra stadig nye vinklinger og formidle dette videre til neste generasjon.

MITT MØTE MED LØVER

Mon tro om folks oberservasjonsevne var bedre da enn idag! Kanskje, jeg har akkurat foretatt en reise fra Drøbak til Mauritius. Bortskjemt som jeg er, vil jeg nok aldri klare å formidle en levende reiseskildring i ord slik at det vekker den store interessen. Det er ikke sikkert så mange har tid til å høre på min beretning en gang. Joda, jeg har gått ved siden av løver og klappet dem, men der har jeg jo bilder og video å vise, så egentlig behøver jeg jo ikke å si så mye. Løvevandringen var egentlig høydepunktet under vår reise, men det blir likevel litt "Been there, done that. So what?"

Lurer på hvilke historier min bestefar og Peder Samuelsen ville fått ut av dette om de hadde møtt en flokk med løver. Tror ikke de noen gang ville blitt ferdige med å fortelle for de ble jo aldri helt ferdig med historien om da ulveflokken gikk til angrep og hvilke tiltak som måtte til for å stanse beistene.

Nå behøvde jo ikke jeg å stanse løvene. Det var jo noen som passet på hele tiden. Stokken vi holder i handa er et tegn løven oppfatter som autoritet. Derfor angriper den ikke selv om vi alle i utgangspunktet var potensiell løvemat.

Bestefar og Peder ville nok malt på en sånn opplevelse for resten av sitt liv. Selv strekker jeg meg til å skrive litt på bloggen min slik at jeg i det minste selv kan erindre tilbake om hva som skjedde. Det er så altfor lett å glemme!