Å kle seg etter vær og vinterforhold

Det er 23 bitende kuldegrader ute og kraftig vind. Det betyr at kuldegradene føles mer effektive på kroppen enn det gradestokken tilsier. Vi fyrer i oven på harde livet. De som har varmepumper melder om at de er ute av drift. Kulda er for hard å takle for dette maskineriet. Røyken står i været fra pipa fra huset vårt, så akkurat nå spyr vi vel ut giftstoffer som er skadelig for miljøet rundt oss. Klimaforskere og andre bedrevitere ville vel kalt oss for skikkelig miljøsvin om de hadde sett at vi brenner i ovnen og i tillegg har skrudd opp varmen på paneloven. Hvilket annet valg har man egentlig da bortsett fra det å fryse? Jakthunden har forresten lagt seg ved siden av peisovnen og er ikke interessert i å rikke på seg. 

Så mens jeg fremdeles er i frysestemning og fornemmelsen av frosne tær er friskt i minne, så fant jeg en artikkel om hvilke klær Jenny Skavlan anbefaler for å holde på varmen, nemlig fuskepels. Det er også etter det jeg har oppfattet det mest politiske korrekte å bruke også, sies det. Da slipper man stygge blikk og ubekvemsord fra motstandere av pels- og skinnklær på mennesker.

Men skal man ut i denne kulda, så funker ikke fuskepelsvarianten til Jenny Skavlan, dessverre. Det gjør heller ikke vinterstøvlettene jeg akkurat har kjøpt i Drøbak. Derfor har jeg bestemt meg for å blåse i alle motstandere av skinn og pels. Det er ubehagelig kaldt å bruke disse jukseklærne som er så politisk korrekt å bruke i urbane strøk.  Selskinnsvanter fikk jeg til jul. De holder varmen og jeg slipper neglesprett til en forandring. Nå er også selskinnstøvletter bestilt!

Det er vel ingen her i bygda som tror at fisken og kjøttet har funnet veien til fryseboksen i boden helt av seg selv, så da går jeg ut i fra at pelshetta på dunjakka mi ikke vil virke provoserende på noen slik det gjorde på Drøbak Torg en kald vinterdag for noen år siden. Da fikk jeg en hard snøball i nakken og ubekveme tilrop. Ytterplagget jeg bar var av skinn, men det var verken fra fugl eller dyr i bur. Den som kastet snøballen undervurderte nok min evne til å løpe. Jeg tok vedkommende igjen, og han fikk sitt pass påskrevet og har nok aldri glemt episoden. Det har ikke jeg heller, forresten. Blir forbanna hver gang jeg tenkter på hvordan urbane asfaltmennesker som han kan ture fram etter eget forgodbefinnende med skinnsko på bena og biff på middagstallerkenen! Hvis overbevisningen stikker så dypt, så skulle de egentlig gått med plastikksko på beina, i all slags vær og spist grøntfor hele året.

Ser fram til en god vinter her nord uten blåfrosne tær!

De lukter ikke alltid like godt under tilberedelse, men smaker desto bedre!

Idag har vi trosset 16 kuldegrader og sterk vind og vært ute med hunder i terrenget. Hunder og mennesker trenger mosjon hver dag ellers kan vi risikere å surne og eldes fortere enn nødvendig.

Vi har for tiden besøk av to gode friluftsvenner sørfra, og idag står rypebryst og kantareller på menyen. Det er skikkelig steinalderkost på ordentlig.  Ikke noe juks idag, slik som "kjøpe på Rema 1000 steinaldermat". Så akkurat idag ligger det mange mil og tusenvis av forbrente kalorier bak middagsvalget, slik steinaldermennesket måtte leve hver dag hele sitt liv. Nå er det slik at vi kun lever dette livet omtrent 20% av året. Resten av året må vi snike oss inn på dagligvarebutikken slik de fleste må gjøre. Derfor kan jeg ikke hevde at jeg lever etter steinalderkostprinsippet all den tid jeg ikke må løpe etter maten hver eneste dag med pil og bue i hånd. Det er det jo noen moderne mennesker som hevder at de gjør til tross for at de aldri har hentet sin fangst fra naturen. Men tilbake til dagens menyvalg:

.... til rypemiddag hører også rødvin med. Det hadde man ikke i steinalderen. ..og når jeg tenker etter så fantes det heller ikke kongereker på menyen. Så der brast teorien om at vi spiste 100% etter steinalderprinsippet. For heller gjøre bot på skaden med å ta en ekstra lang friluftsøkt i morgen. Hvis gradestokken kryper under 20, så får det heller bli en innendørs treningsøkt med vekter og strikk.

Det er helt herlig å leke "liksom" steinaldermenneske innimellom. Jeg er lykkelig for å slippe å gjøre det hele året. Nå ser jeg fram til litt mer rock og glamour og en tur til USA i mars. ... og når jeg kommer derfra så ser jeg fram til å være litt svett steinalderkvinne igjen. Da er det flott å ha en steinhule med dusj og frottehåndklær i økologisk bomull og ei god dundyne å trekke over hodet når vinden uler på sitt verste utomhus! Glad jeg lever i dette århundre og ikke i istiden selv om det føles som istid akkurat nå.