Mens deigen hever

I dag skriver jeg mens deigen hever. Det spises lite brød i vår familie, men av og til er det pirrende og deilig å synde mot sine prinsipper. Brød smaker spesielt godt når man er på 8-9 timers fjelltur og har behov for ekstra næring i tillegg til proteinshaken som har vært en del av vårt daglige kosthold i 15 år. Brød er energirikt, så du skal egentlig være veldig aktiv for å forbrenne opp denne energien. Er du ikke det, så vil dette legge seg som en pølse rundt livet.

Holder for tida til i min bestemors hus og minnes den tida da brød var en del av det daglige kostholdet. Det var også spesielt å komme hjem fra skolen en kald vinterdag og få servert nybakt brød med brunost og en skvett med varm kakao. Hmmm......bare karbo, altå! Det merkelige er at det var ingen som var tjukke og dvaske hverken unger eller voksne til tross for dette karbosjokket i ny og ne. Hemmeligheten var høy aktivitet blant både barn og voksne. I dag blir jo barn kjørt til skolen hver dag til og med i den lille bygda vi oppholder oss for tiden. Her er ingen farlig trafikk eller skumle menn som kan lure deg med sukkertøy på vei til skolen. Til det er det for oversiktlig her. Naboene vet når du har vært i butikken.

Som barn hadde f.eks. noe som het utetid. Vi var pukka nødt til å leke ute minst en time hver dag. Det var sikkert en dyd av nødvendighet også for de voksne da de ønsket å få litt fred for sine gjøremål innendørs uten å bli forstyrret av bråkete unger. Middagen ble også inntatt på et tidligere tidspunkt på dagen enn det som er vanlig idag. Rett etter skoletid var hele familien samlet rundt bordet (ca kl 14). Butikken var stengt og det var vel også en eller annen voksen som lurte til seg en aldri så rask middagshvil før de dro på jobb igjen. Litt spanske tilstander med andre ord.

Kveldmat spiste vi rundt kl 18. Min bestefar sa alltid at man ikke skulle spise etter dette tidspunktet uten at jeg helt skjønte hvorfor dengang. Hemmeligheten for å beholde sin magre muskelmasse var nok at større måltider ble inntatt tidlig slik at kroppen fikk flere timer på seg til å forbrenne energien. Brus fikk vi kun en gang i uka og knapt nok det!

Vi mennesker er skapt for å bruke kroppen, ikke for å spare på den. Derfor slår jeg et slag for hverdagsbevegelsen og gjør som bestemora mi pleide å gjøre; hun måtte jobbe fysisk for å få maten i hus. Så nå gjør jeg som henne, går ut i bakken å plukke blåbær til å ha på brødskiva og til shaken i morra! Venter på noen som kommer ned fra fjellet et 2 dagers fisketur.

I morra blir det løpetur igjen. Ser fram til lange dager i fjellet i september!