Lurer på om du noen ganger har følt deg uønsket som kunde? I så fall, hvordan håndterer du situasjonen?
Vi flyr ofte med Norwegian mellom Oslo og Alta og er egentlig kjempefornøyde med selskapet.
Mandag for litt over en uke siden følte vi oss virkelig som besværlige kunder. Vår intensjon var ikke å irritere noen, men det virket som alle kundebehandlere vi møtte fra innbookingsskranken til vi kom oss inn på flyet hadde stått opp av senga med det gale benet.
Det startet allerede da vi skulle booke inn. Dama bak skranken så på klokka og utbrøt at vi var for sent ute. Minimum en time før avgang var regelen. Vi så på vår egen klokke og svarte at i følge vårt armbåndsur så hadde vi faktisk hadde veldig god tid; en og halv time før avgang. Ikke vet jeg om hun blingset, men hun sto på sitt. Hun så på sin egen klokke igjen og forsto vel sannsynligvis hadde tatt feil av tiden uten at hun direkte sa det. Iallefall, vi fikk bagasjen på båndet og seteplassering uten et smil eller ønske om god tur videre. Vi hadde allerede begynt å få en følelse av at vi var til bryderi.
Neste stasjon var å få scannet hundebur og putte hunder inn bur. Da begynner moroa. En stram og tynn dame møter oss før vi når fram til skranken. Først henviser hun oss til SAS, men vi forklarer henne at vi faktisk skal reise med Norwegian. Hun kaster et halvsurt blikk på oss, ser på hundene og vil ha oss til å plassere burene på en vanlig kofferttralle. Det er to store hundebur beregnet for fuglehunder og vi forklarer henne at det går ikke. Buret vil velte når hunden beveger seg. Hun sier at kofferttralla er det eneste alternative og at vi må skjønne at hun ikke klarer å få transportert burene til scanning. Det forstår vi jo selvsagt og sier at vi normalt har pleid å kjøre dette på en stor tralle. Det er nok ikke mulig å få en større tralle, sier hun. Den er på et annet sted i bygningen. Hennes yngre mannelige kollega ligger halvveis henslengt ved skranken og gjør ingenting, så vi syns jo det er rart at han ikke kan hente en tralle. Vi sier ingenting, men kommuniserer med hverandre bare med blikket.
Så begynner dama og bry seg med antall skruer som hundeburet er skrudd sammen med. Hun kaster et blikk på burene og sier dessverre det går nok ikke å få sendt buret. Vi må ha flere skruer om vi skal få med disse burene med på flyet. Vi forklarer at vi alltid har fått tillatelse til å reise slik og har gjort det de 4 siste årene. Har det kommet nye regler? Nei, svarer dama. Det har alltid vært slik. Så tar hun fram walkie-talkien og ringer sin overordnede. Han ankommer etter noen få minutter, en veldig imøtekommende og smilende person. Han tar en runde rundt burene sier at det er OK. Nå først begynner dama å telle antall skruer som burene er festet med og sier at det kanskje går likevel??!! Hun er fremdeles ganske stram i ansiktet. Vi ber pent hennes overordnede om å få en annen type tralle for å frakte hundeburene videre. Først da gidder den henslengte ungdomstypen og løfte på telefonrøret for å ringe en kollega i bygget og be om en større tralle. Jeg er usikker på hva som utløste denne situasjonen; mulig at vi bare møtte på et menneske som absolutt ikke liker vimsete fuglehunder eller kanskje det var oss som ikke hadde riktig farge på klærne den dagen og at det var nok til å trigge noen som bare hadde en dårlig dag.
Mens vi venter på at personen med tralla skal komme, overværer vi en annen merkelig seanse. To kvinnelige sikkerhetsvakter sitter på hver sin stol og prater. De virker litt trøtte og slitne og ser ut som de helst vil hjem. Etter noen minutter kommer en tredje sikkerhetsvakt labbende. Ja, hun labber virkelig og klager høylydt over hvor fæl dagen har vært og på folk som ikke gidder å flytte på føttene sine uten å ense at vi står der og kan høre alt som blir sagt. Vi har for lengst skjønt at de har en forferdelig jobb og hadde det ikke vært for alle passasjerene så ville hverdagen deres vært så mye enklere. Jeg hvisker: "Fy søren, jeg er glad for at jeg ikke har noen ansatte å ha ansvar for!! Tenk å ha slike mennesker til å jobbe i din bedrift!"
Så kommer kommer mannen med tralla fra et annet sted i bygningen. For det første er det den aller minste tralla han har funnet, men den er konstruert slik at man kan håndtere et hundebur. Det som er høyst besynderlig er måten mannen går på. Han går langsomt. Det er ikke spesielt varmt ut, faktisk så bøtter det ned fra himmelen og vi forstår vi ikke helt grunnen til at mannen går så laaangsomt. Han ser jo ikke spesielt syk ut heller. Det er vel heller tvilsomt om han hadde vært på jobb om det hadde vært noe i veien med mannen, men vi får da satt inn den ene hunden i bur og mannen triller den lille tralla videre laangsomt tilbake der han kom fra.
Så står vi der og blomstrer i påvente av at mannen skal komme tilbake for å hente den andre hunden. Plustselig dukker det opp en ansatt fra SAS. Han har tydeligvis observert hele seansen og spør oss om vi fremdeles venter på å få hjelp. Vi svarer bekreftende. "Sånn er det med Norwegian", sier han og smiler litt skjelmsk. Vi svarer at vi faktisk har vært veldig fornøyd med Norwegian så langt!
Etter ca 10 minutter kommer mannen med den lille tralla tilbake igjen. Vi får plassert hund nr 2 i buret. Jeg har nå begynt å tvile på om dette ender bra, så jeg spør om det er 100% sikkert at hundene blir plassert i riktig fly. Vi vil jo ikke risikere at de havner i Amsterdam.
Det gikk bra til slutt. Vi kom oss vel fram til Alta med både bagasje og hunder.
Moralen er: Gjør alltid ditt beste og gjør mer enn det du for øyeblikket blir betalt for! Du vil få betalt for dette en gang i fremtiden. Det kan godt hende at det var ferievikarer vi møtte den dagen på Gardermoen, men ferievikarer bør vel i enda større opparbeide et godt renommé slik at de sikrer seg en fremtidig jobb. Vi selv har observert og lært hvordan det ikke bør være på en arbeidsplass og tar denne erfaringen videre i vår egen jobb.
Så tilbake til spørsmålet: Hvordan håndterer du situasjonen som uønsket kunde?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar