Hjelp, jeg har fått en steinovn!

Jamie Oliver steinovn tas i bruk!

Etter en liten oppfordring fra min eldste sønn i påsketider, så ankom doningen igår. Det er da en ferdig steinovn som du ikke behøver å støpe og styre for å få den satt opp. Skru på bena og løft ovnen på, så er den klar til å brukes. Men aller først må man fyre i noen timer før den er klar til førstegangsbruk.  Vi bestilte ovnen gjennom Krukkegården i Ås (populære saker og lang ventetid). Her kan du lese mer om Jamie Olivers bakeovn:

http://www.jamieoliver.com/wood-fired-ovens/oven-range/dome-60

Idag har vi brukt ovnen for første gang. Det var ikke enkelt å finne oppskrifter om fisk på nettet, så det ble å improvisere. Nå er det imidlertid slik at det ikke er jeg som er mateksperten i huset. Det er mannen min, men han er nordpå akkurat og organiserer bygging av tilbygg til huset i nord. Han har påtatt seg oppgaven og være huskokk helt siden jeg sendte ham på et kokkekurs med Arne Brimi for 8 år siden. Det var en gave han fikk av meg til sin fødselsdag. Når du gjør sånne ting, må du bare regne med at fiskeboller i hvit saus ikke kan måle seg opp med biff og portvinssaus a la Brimi´n. Så jeg ga vel egentlig opp matprosjektet den dagen han og kameraten som var med på turen til Brimisætra sto på kjøkkenet vårt og smakte på sausen og diskuterte ingrendiensvalg.
Derfor har jeg de siste åra nippet i rødvinsglasset når mannen i huset og hans gode venn står på kjøkkenet og kokkelerer. Trøster meg med at jeg er ganske god på bordekking og rydding (for det er min oppgave nemlig når absolutt alt er brukt av kjøkkenredskap).

 Startet med å lage noe som er veldig enkelt å få til!

Derfor er det et håp med denne steinovnen at jeg skal kunne trylle fram litt mat, jeg også. Må nok anskaffe litt mer av redskaper til denne ovnen, bl a en temperaturmåler som kan måle opp til 3-400 grader. Så helt uten å ane hvilken temperatur det var i ovnen, ble det første matforsøket til!

Grønnsaksformen er klar til steiking i steinovn! Det tok kortere tid enn i steikeovnen på kjøkkenet.


Slik gikk det til. Se video!

 

Sånn funker det når Jamie Oliver lager mat i sin ovn:

 
Tenker at dette blir et steinovnprosjket også nordpå!

Siden vi liker å leve utendørs om sommeren og langt utpå høsthalvåret når rypejakta er i gang og vi har venner på besøk, så tror jeg nok at det på sikt kommer en steinovn også i Miellegavva slik at storkokken også får vise fram sine kokkekunster og imponere med det han lærte av Brimi´n.

Ønsker meg en slik nordpå:

På grunn av vind og mye dårlig vær, bør den nok være overbygd.

 

Caddie redder lekeanda!

Sommeren for en jakthund kan fortone seg svært kjedelig. Slike hunder krever også mye mosjon, noe som kan bli en utfordring på denne tiden av året. Å sykle med hunden kan være en metode, men har du to hunder, så blir det en utfordring for undertegnede og ikke hunden. Løping er derfor det mosjonsalternativet som faller naturligst for meg på sommeren. Likevel blir det aldri godt nok for hunder som er vant til et høyt aktivitetsnivå fra jakta starter til det er slutt på båndtvangen.

Noen ganger må vi ty til uordodokse aktiviteter for å tilfredsstille dyrets behov for action. Å redde lekeanda er en av dem. Etter noen runder er Caddie ganske utslitt og løper inn til sitt tilholdssted inne i huset. Tutta (den andre hunden) har da forlengst funnet tilflukt på et gjemmested i håp om å få unnslippe. Hun synes at apporttrening i alle fomer er noen fæle greier!

Søringen har gått amok!

Dette må jeg bare skrive om. Jeg tok søringen nordover i 2003. Han ble helt betatt av bygda og nå har han satt seg fore at han virkelig skal få bygdefolket i OL form. Ja, for det er vel bare de som har tenkt å nå de større høyder i idrettssammenheng som utfordrer seg selv til å forsere bakken utenfor huset vårt i Kokelv i ulike stillinger. Hellingen er ca 35 grader. Mon tro hva naboen tenker på andre siden av elva når han ser tusser og troll fyke opp og ned? Kanskje han tror det er reprise på åpningsseremonien av OL på Lillehammer i 1994.

Gruer meg til å komme oppover i juli, men jeg må vel forsøke å ta noen bakkeintervaller før våre kollegaer kommer på organisasjonsmøte i august. Det gjelder å være et hestehode foran hele tiden. Søringen har lovt at vi skal starte med boot camp hver morgen før vi begynner med gruppearbeid og jobbing. Han er virkelig i sitt ess for tiden og har tatt fram idrettsoffiserkunnskapene sine. Ja, for det er jo søringens utdannelse før han begynte å tenke på at det kanskje var smart å tjene ordentlige penger og ikke surre bort livet sitt med å få norske, dvaske soldater i bedre form for å kunne forsvare landet sitt i tilfelle krig. Underveis ga han visst opp både det der med krigen og få soldater i bedre form. Så nå er det noen andre som får gjennomgå. Han sier at det er frivillig å stille opp, men jeg vet at det sikkert er flere som meg som får dårlig samvittighet av å se andre i treningstøy og du ikke selv har trent akkurat den dagen. Så det er ikke så frivillig som det kan se ut som. Forstå det den som kan!

Lett skal det ikke være i hormonelle tider når man må hive seg på dette peset om å holde seg i ekstrem bra form. Ser ut som det å utfordre naturens gang er in for tiden, så man får holde ut så lenge man kan og presse ned tiden for hver kilometer som blir unnagjort. For sikkerhets skyld lastet jeg ned en løpe-app på telefonen idag. Her skal alt dokumenteres! Slipper ikke noen forbi meg i skogsløypa i her i Drøbak, i hvert fall ikke uten en kamp. Det er helt greit å få litt pes og bli presset til å komme ut av løpekomfortsonen. Det hender jo at man løper på autopilot og tror man har trent.

Håper jeg kan leve i trua om at det er mulig å komme i enda bedre form til vinter´n.  I august får vi besøk av gode kolleger og kompiser sørfra. Som sagt; det blir morgentrening hver dag før frokost. For søringen og meg blir det hver dag i 14 dager. Det er to grupper som kommer fordelt over to uker. Vurderer å bestille med en idrettsmassør som en del av hele opplegget for å kunne holde ut i 14 dager i strekk. Gud hjelpe meg!

Ser fram til å plukke smørblomster i Kokelvdalen!

Spør mens du kan!

Vi tenker ikke så mye på det når vi er barn, tenåringer eller som 20-30 åringer. Så plutselig en dag begynner man å bli nysgjerrig på sin familiehistorie. Hvordan var det nå med det igjen? Har jeg ikke hørt om det en gang? Detaljer er borte, men man har ingen som kan svare på dine spørsmål lenger for de som kunne historien, de er borte.

VÅRE BESTEFEDRE VAR HISTORIEFORTELLERE

Min bestefar, Johan Bernhard Josefesen var en historieforteller. Når hans gode venn, Peder Samuelsen kom til Miellegavva, ja da visste jeg at det kom til å bli gode historier. Begge to var opprinnelig Porsangværinger og gode kompiser. Bestefars morsmål var egentlig finsk, men han måtte lære samisk da han møtte bestemor, så han var egentlig 3 språklig for norsk snakket han med oss barnebarn. Samisk var et forbudt språk, så jeg tilhører første generasjon som ikke fikk lære dette språket i min familie. Til tross for dette, var jeg et nysgjerrig barn og elsket å høre historier. Så når bestefar og Peder var i sitt fortelleress, satt jeg under kjøkkenbordet og lyttet. Historieberetningene foregikk på samisk for at bestemor, mamma og onkel Henry skulle kunne ta del i det. På den måten lærte jeg å forstå samisk. Det var av og til så spennende at jeg ikke turde å legge meg.

SLIK SÅ VI UT SOMMEREN 1967 DA VI VAR MEST NYSGJERRIG PÅ HISTORIER OG MED MESTEPARTEN AV LIVET FORAN OSS

Fotograf er Erling Nikodemussen. Han hadde akkurat anskaffet seg et polaroid kamera som spydde ut bilder og kom opp til Miellegavva for å demonstrere hvordan vidunderet virket. Vi lot oss mektig imponere.

Slik så vi ut sommeren 67: Fra venstre Tor Arne (tremenning), Egil og Jan Harald (mine brødre). Jeg står bakerst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jan Harald (bror). 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TO KOMPISERS MØTE MED ULVER

Spøkelseshistorier var favoritten i tillegg til fortellingen da bestefar og Peder var på tur over vidda med hest og ble angrepet av en ulveflokk. Den kunne jeg høre om igjen og om igjen. Jeg husker det som idag; bestemor satt og strikket ved vedkomfyren med komfyrdøra på gløtt for å lys nok til å se maskene. Bestefar og Peder satt ved kjøkkenbordet med utsikt mot elva og gløttet mot sjøen. Det var gjerne sent på ettermiddagen i den blå timen for det var et blått skjær i lufta, husker jeg. Selv forsøkte jeg å gjøre meg usynlig for jeg var redd for at de voksne skulle si at nå er det kveldsmat og så er det rett i seng.

 I dag er dessverre ikke historiefortelling så vanlig lenger. Vi er blitt flasket opp av TV, film og internet og har sikkert mistet noe underveis av den type fantasi som en historie uten bilder kan skape. Så det er takket være alle de gode historiene jeg hørte da jeg var liten som ga meg ideer da jeg måtte skrive norsk stil på barneskolen. Dessverre varte ikke fantasien til ungdomsskolen. Interessene endret seg noe.

Å TYNE EN HISTORIE FOR HVA DEN ER VERDT

Var på et foredrag for ca 3 år siden med Thomas Hylland Eriksen. Du har sikkert sett ham på TV; litt stressa professor, sosialantroprolog og forfatter som snakker i et forrykende tempo. Han snakket om det å fortelle en historie og sammenlignet det med hvordan det var for 50 - 60 år siden. Da kunne en reise fra Telemark til hovedstaden bli til en reiseskildring som man kunne male på og utdype i mange år fra stadig nye vinklinger og formidle dette videre til neste generasjon.

MITT MØTE MED LØVER

Mon tro om folks oberservasjonsevne var bedre da enn idag! Kanskje, jeg har akkurat foretatt en reise fra Drøbak til Mauritius. Bortskjemt som jeg er, vil jeg nok aldri klare å formidle en levende reiseskildring i ord slik at det vekker den store interessen. Det er ikke sikkert så mange har tid til å høre på min beretning en gang. Joda, jeg har gått ved siden av løver og klappet dem, men der har jeg jo bilder og video å vise, så egentlig behøver jeg jo ikke å si så mye. Løvevandringen var egentlig høydepunktet under vår reise, men det blir likevel litt "Been there, done that. So what?"

Lurer på hvilke historier min bestefar og Peder Samuelsen ville fått ut av dette om de hadde møtt en flokk med løver. Tror ikke de noen gang ville blitt ferdige med å fortelle for de ble jo aldri helt ferdig med historien om da ulveflokken gikk til angrep og hvilke tiltak som måtte til for å stanse beistene.

Nå behøvde jo ikke jeg å stanse løvene. Det var jo noen som passet på hele tiden. Stokken vi holder i handa er et tegn løven oppfatter som autoritet. Derfor angriper den ikke selv om vi alle i utgangspunktet var potensiell løvemat.

Bestefar og Peder ville nok malt på en sånn opplevelse for resten av sitt liv. Selv strekker jeg meg til å skrive litt på bloggen min slik at jeg i det minste selv kan erindre tilbake om hva som skjedde. Det er så altfor lett å glemme!

På tur til Mauritius!

Vi har akkurat avsluttet en tur til Mauritius i forbindelse med jobben vår. Hadde det ikke vært for det, så ville vi neppe valgt en tur som medfører såpass lang reisetid. Det er uhorvelig ubehagelig å tilpasse livet i et trangt flysete med flytid som passerer 10 timer. Man sovner tilslutt etter å ha dopet seg med noen glass rødvin for plutselig å våkne av at det prikker i armen eller i beinet. Så forandrer man kroppsvinkelen for å finne en behageligere stilling og våkner igjen fordi det nå prikker i motsatt arm og bein.

Denne gang var vi så heldige at vi fikk sitte på business class. Her kan du regulere flysetet slik at det blir til en seng, så turen over til det Indiske hav ble til en behagelig opplevelse. I tillegg ble det servert mye mat. Faktisk mer enn det vi er vant til å spise!

Utsikten fra vårt rom! Helt nydelig med hav og palmer.

Det som jeg liker best ved å være borte, er at man slipper å re opp senger og rydde så mye. Derfor kan man ha fokus på det som er viktig der og da. Å ligge lenge i sola på en solseng er ikke noe for meg. Da må jeg i utgangspunktet være kjempesliten og det er jeg ikke lenger. Det er derfor kjempeflott å kunne starte dagen med trening slik vi gjorde på Mauritius. Vi var først 4, men ryktene spredde seg raskt og plutselig var vi en gjeng på 30 - 40 som startet dagen med en treningsøkt barbent på standa. 

Frank leder an treningen.

Nå er det et helt år til neste ferietur. Da går ferden mot Thailand.