lørdag 15. august 2009

Mens deigen hever


I dag skriver jeg mens deigen hever. Det spises lite brød i vår familie, men av og til er det pirrende og deilig å synde mot sine prinsipper. Brød smaker spesielt godt når man er på 8-9 timers fjelltur og har behov for ekstra næring i tillegg til proteinshaken som har vært en del av vårt daglige kosthold i 15 år. Brød er energirikt, så du skal egentlig være veldig aktiv for å forbrenne opp denne energien. Er du ikke det, så vil dette legge seg som en pølse rundt livet.


Holder for tida til i min bestemors hus og minnes den tida da brød var en del av det daglige kostholdet. Det var også spesielt å komme hjem fra skolen en kald vinterdag og få servert nybakt brød med brunost og en skvett med varm kakao. Hmmm......bare karbo, altå! Det merkelige er at det var ingen som var tjukke og dvaske hverken unger eller voksne til tross for dette karbosjokket i ny og ne. Hemmeligheten var høy aktivitet blant både barn og voksne. I dag blir jo barn kjørt til skolen hver dag til og med i den lille bygda vi oppholder oss for tiden. Her er ingen farlig trafikk eller skumle menn som kan lure deg med sukkertøy på vei til skolen. Til det er det for oversiktlig her. Naboene vet når du har vært i butikken.

Som barn hadde f.eks. noe som het utetid. Vi var pukka nødt til å leke ute minst en time hver dag. Det var sikkert en dyd av nødvendighet også for de voksne da de ønsket å få litt fred for sine gjøremål innendørs uten å bli forstyrret av bråkete unger. Middagen ble også inntatt på et tidligere tidspunkt på dagen enn det som er vanlig idag. Rett etter skoletid var hele familien samlet rundt bordet (ca kl 14). Butikken var stengt og det var vel også en eller annen voksen som lurte til seg en aldri så rask middagshvil før de dro på jobb igjen. Litt spanske tilstander med andre ord.

Kveldmat spiste vi rundt kl 18. Min bestefar sa alltid at man ikke skulle spise etter dette tidspunktet uten at jeg helt skjønte hvorfor dengang. Hemmeligheten for å beholde sin magre muskelmasse var nok at større måltider ble inntatt tidlig slik at kroppen fikk flere timer på seg til å forbrenne energien. Brus fikk vi kun en gang i uka og knapt nok det!

Vi mennesker er skapt for å bruke kroppen, ikke for å spare på den. Derfor slår jeg et slag for hverdagsbevegelsen og gjør som bestemora mi pleide å gjøre; hun måtte jobbe fysisk for å få maten i hus. Så nå gjør jeg som henne, går ut i bakken å plukke blåbær til å ha på brødskiva og til shaken i morra! Venter på noen som kommer ned fra fjellet et 2 dagers fisketur.
I morra blir det løpetur igjen. Ser fram til lange dager i fjellet i september!







torsdag 13. august 2009

Når en skrue er løs


Dersom du skal bygge et hus er det viktig at alle detaljer blir ivaretatt. Tenk om du har glemt å sette i vinkeljern og skruer på strategiske steder i fundamentet og reisverket. Om tid og stunder vil byggverket bli skakt og skjevt og i verste fall rase sammen.


Det samme gjelder også for andre områder i livet. Vi er gjensidig avhengige av hverandre for å få noe til. Om du er kreativ og elsker å planlegge og ikke selv er så opptatt av de små detaljene som er viktig i et hvilket som helst byggverk både abstrakt og konkret, så behøver du mennesker rundt deg som liker å jobbe med detaljer. Er du selv av sistnevnte kategori, så er det helt avgjørende at du har personer rundt deg som er av den kreative sorten.


Når jeg av og til føler at ting går i stampe, spesielt i jobbsammenheng, så vet jeg at jeg mangler de viktige brikkene i teamet. Modig er den som våger å finne noen som er dyktigere enn seg selv! Smarte mennesker gjør det og lykkes med det de gjør og tror på, men pass deg for sånne som vi traff på Gardermoen for en tid tilbake. Det er ingen vits å risikere råteskader!

torsdag 6. august 2009

Kunder og hundebur til besvær






Lurer på om du noen ganger har følt deg uønsket som kunde? I så fall, hvordan håndterer du situasjonen?

Vi flyr ofte med Norwegian mellom Oslo og Alta og er egentlig kjempefornøyde med selskapet.
Mandag for litt over en uke siden følte vi oss virkelig som besværlige kunder. Vår intensjon var ikke å irritere noen, men det virket som alle kundebehandlere vi møtte fra innbookingsskranken til vi kom oss inn på flyet hadde stått opp av senga med det gale benet.

Det startet allerede da vi skulle booke inn. Dama bak skranken så på klokka og utbrøt at vi var for sent ute. Minimum en time før avgang var regelen. Vi så på vår egen klokke og svarte at i følge vårt armbåndsur så hadde vi faktisk hadde veldig god tid; en og halv time før avgang. Ikke vet jeg om hun blingset, men hun sto på sitt. Hun så på sin egen klokke igjen og forsto vel sannsynligvis hadde tatt feil av tiden uten at hun direkte sa det. Iallefall, vi fikk bagasjen på båndet og seteplassering uten et smil eller ønske om god tur videre. Vi hadde allerede begynt å få en følelse av at vi var til bryderi.
Neste stasjon var å få scannet hundebur og putte hunder inn bur. Da begynner moroa. En stram og tynn dame møter oss før vi når fram til skranken. Først henviser hun oss til SAS, men vi forklarer henne at vi faktisk skal reise med Norwegian. Hun kaster et halvsurt blikk på oss, ser på hundene og vil ha oss til å plassere burene på en vanlig kofferttralle. Det er to store hundebur beregnet for fuglehunder og vi forklarer henne at det går ikke. Buret vil velte når hunden beveger seg. Hun sier at kofferttralla er det eneste alternative og at vi må skjønne at hun ikke klarer å få transportert burene til scanning. Det forstår vi jo selvsagt og sier at vi normalt har pleid å kjøre dette på en stor tralle. Det er nok ikke mulig å få en større tralle, sier hun. Den er på et annet sted i bygningen. Hennes yngre mannelige kollega ligger halvveis henslengt ved skranken og gjør ingenting, så vi syns jo det er rart at han ikke kan hente en tralle. Vi sier ingenting, men kommuniserer med hverandre bare med blikket.
Så begynner dama og bry seg med antall skruer som hundeburet er skrudd sammen med. Hun kaster et blikk på burene og sier dessverre det går nok ikke å få sendt buret. Vi må ha flere skruer om vi skal få med disse burene med på flyet. Vi forklarer at vi alltid har fått tillatelse til å reise slik og har gjort det de 4 siste årene. Har det kommet nye regler? Nei, svarer dama. Det har alltid vært slik. Så tar hun fram walkie-talkien og ringer sin overordnede. Han ankommer etter noen få minutter, en veldig imøtekommende og smilende person. Han tar en runde rundt burene sier at det er OK. Nå først begynner dama å telle antall skruer som burene er festet med og sier at det kanskje går likevel??!! Hun er fremdeles ganske stram i ansiktet. Vi ber pent hennes overordnede om å få en annen type tralle for å frakte hundeburene videre. Først da gidder den henslengte ungdomstypen og løfte på telefonrøret for å ringe en kollega i bygget og be om en større tralle. Jeg er usikker på hva som utløste denne situasjonen; mulig at vi bare møtte på et menneske som absolutt ikke liker vimsete fuglehunder eller kanskje det var oss som ikke hadde riktig farge på klærne den dagen og at det var nok til å trigge noen som bare hadde en dårlig dag.
Mens vi venter på at personen med tralla skal komme, overværer vi en annen merkelig seanse. To kvinnelige sikkerhetsvakter sitter på hver sin stol og prater. De virker litt trøtte og slitne og ser ut som de helst vil hjem. Etter noen minutter kommer en tredje sikkerhetsvakt labbende. Ja, hun labber virkelig og klager høylydt over hvor fæl dagen har vært og på folk som ikke gidder å flytte på føttene sine uten å ense at vi står der og kan høre alt som blir sagt. Vi har for lengst skjønt at de har en forferdelig jobb og hadde det ikke vært for alle passasjerene så ville hverdagen deres vært så mye enklere. Jeg hvisker: "Fy søren, jeg er glad for at jeg ikke har noen ansatte å ha ansvar for!! Tenk å ha slike mennesker til å jobbe i din bedrift!"
Så kommer kommer mannen med tralla fra et annet sted i bygningen. For det første er det den aller minste tralla han har funnet, men den er konstruert slik at man kan håndtere et hundebur. Det som er høyst besynderlig er måten mannen går på. Han går langsomt. Det er ikke spesielt varmt ut, faktisk så bøtter det ned fra himmelen og vi forstår vi ikke helt grunnen til at mannen går så laaangsomt. Han ser jo ikke spesielt syk ut heller. Det er vel heller tvilsomt om han hadde vært på jobb om det hadde vært noe i veien med mannen, men vi får da satt inn den ene hunden i bur og mannen triller den lille tralla videre laangsomt tilbake der han kom fra.

Så står vi der og blomstrer i påvente av at mannen skal komme tilbake for å hente den andre hunden. Plustselig dukker det opp en ansatt fra SAS. Han har tydeligvis observert hele seansen og spør oss om vi fremdeles venter på å få hjelp. Vi svarer bekreftende. "Sånn er det med Norwegian", sier han og smiler litt skjelmsk. Vi svarer at vi faktisk har vært veldig fornøyd med Norwegian så langt!
Etter ca 10 minutter kommer mannen med den lille tralla tilbake igjen. Vi får plassert hund nr 2 i buret. Jeg har nå begynt å tvile på om dette ender bra, så jeg spør om det er 100% sikkert at hundene blir plassert i riktig fly. Vi vil jo ikke risikere at de havner i Amsterdam.
Det gikk bra til slutt. Vi kom oss vel fram til Alta med både bagasje og hunder.
Moralen er: Gjør alltid ditt beste og gjør mer enn det du for øyeblikket blir betalt for! Du vil få betalt for dette en gang i fremtiden. Det kan godt hende at det var ferievikarer vi møtte den dagen på Gardermoen, men ferievikarer bør vel i enda større opparbeide et godt renommé slik at de sikrer seg en fremtidig jobb. Vi selv har observert og lært hvordan det ikke bør være på en arbeidsplass og tar denne erfaringen videre i vår egen jobb.
Så tilbake til spørsmålet: Hvordan håndterer du situasjonen som uønsket kunde?